LENGSEL, LIDELSE & LEVENDE
LONGING, SUFFERING & THE LIVING
Hva hører jeg på?
What's in my ears?
(Please scroll down for blogpost in English)
Nirvana
Bleach
Nevermind
In Utero
Nå som jeg har fått avstand til musikken på 80-tallet, kan jeg sette pris på produksjonen. Ofte preget av pompøse trommer og sjelløse synther. Romklang på absolutt alt. I 1989 var også et av mine favorittband på sitt mest pompøse. U2 var ute på Lovetown turne, sammen med BB King. Sikkert god stemning, men kjedelig. Da de trakk seg tilbake for å dream it all up again, så skjedde det spennende saker i rockens verden.
Plutselig begynte det å komme album med et rått og nakent sound. I løpet av 91 og 92 kommer Metallica, Red Hot Cilli Peppers, U2, Talk Talk, Pearl Jam, Rage Against The Machine, Alice In Chains, Smashing Pumpkins og The Cure ut med banebrytende plater. For å nevne noen. Slik jeg oppfattet det da, var det en vending mot et hardere uttrykk for mange band. Ikke bare det, men også en produksjon som låt mindre, ja, produsert. Dette syntes jeg var veldig forfriskende. Skivene låt mer som live. Jeg har alltid likt live-skiver, ofte bedre enn studioversjoner.
Bleach
Nirvanas første plate, Bleach, kom i 1989. Jeg hørte den hos en kompis da den kom. Hans eldre bror hadde kjøpt den og Smashing Pumpkins Siamese Dream. Jeg forstod ingenting av Bleach, men falt umiddelbart for låtene og soundet på Siamese Dream. Når jeg nå etter mange, mange år har kjøpt Bleach på vinyl, i en eksklusiv utgave med både ditt og datt og nesten Cobains svette gnidd inn i coveret, innser jeg at jeg har digget liveversjoner av flere av disse låtene i mange år.
Bleach åpner kvasst med Blew. School og Negative Creap hadde jeg også hørt før. Alle disse tre finnes på Nirvanas liveskive From The Muddy Banks of the Wishkah. School ble for meg en umiddelbar favoritt. Et dritfett gitarriff åpner, før trommer og bass setter inn. Jeg konstaterer at studioversjonen låter slettes ikke verst, selv om jeg foretrekker Dave Grohl på trommer. Her spiller Chad Channing og Dale Crover trommer. Ellers finner vi About a Girl i en aldeles nydelig versjon på Nirvanas Unplugged skive.
Det er et narrativ i lyden på Bleach. Den forteller om et band som har spilt mye live, som er på vei, som begynner å skrive virkelig gode låter og som har en vokalist med sjel. Stødige trommer er viktig for at låtene skal høres behagelig ut. Chad og Dale når nesten opp, men er ikke helt der. Krist Novoselic er der. Kurt er Kurt.
Nevermind
Det tok mange år før jeg kunne nyte Nevermind igjen. Jeg kjøpte ikke skiva da den kom. Det var for mye annen interessant musikk å kjøpe på svindyr CD, dessuten ble den spilt overalt uansett. Jeg var nok heller ikke klar for denne råheten. Låtnavn som Territorial Pissings og den råe introen på Breed, skremte meg langt vekk. Det tok enda noen år før jeg kunne sette pris på denne typen rå rock.
I 2024 med fersk vinyl i fanget, er situasjonen en annen. Tusenvis av timer har blitt brukt på å lytte til, skrive og spille rock. Ørene har blitt vandt til dette her nå. Ikke for det, allerede i 1994 kurerte Motorpsycho dette her ganske bra. Med A Shrug & a Fistfull fra Timoty’s Monster og en meget trang ungdomsklubbkonsert klarte Motorpsycho å lure meg ned i musikalske labyrinter, der det å finne gullet byr på motstand. Det er denne motstanden, kanskje kontrasten, som gjør at det er så utrolig digg når man først finner det som er så uendelig vakkert. Hør på Kill Some Day og Wearing yr Smell fra samme plate.
Nok om Motorpsycho og over til Nevermind. Ingen fancy smancy utgave dette her. Enkel og grei, uten utbrett, gatefold. Men musikken, den er frisk og fin. Produksjonen låter fortsatt fett. Man minnes på hvor mye en god miks har å si. Cobain synger rått og melodiøst, bassen brummer enda mer og trommene, ja de er tatt over av vår mann Dave Grohl. For et trøkk, så riktig å få seg dette her på vinyl. Så riktig å spille dette høyt i et stort rom.
Greia med vinyl for meg nå, er dels at jeg liker lyden, dels at jeg liker coverart i stort format. Men det er også en måte å prioritere lyttinga på, og at lyttinga og fokuset blir bedre med litt motstand. Jeg kommer nok ikke til å høre mye på Nevermind eller Bleach, men gud bedre så fint det skal bli de gangene de trekkes fram.
Det er vanskelig å trekke fram låter på Nevermind. Alt er bra. Smells Like Teen Spirit, Come As You Are og Polly, er litt kjedelige. Det er fullt mulig det er fordi jeg har hørt dem for mye, eller kanskje det er for lite motstand.
In Utero
Jeg og Frode, som spiller trommer i SVIIR, hørte gjennom denne i vinter. Ingen av oss hadde hørt In Utero på lenge, og vi ble begge slått av hvor rått det låter. Det hadde vi helt glemt. Dette er den eneste Nirvana-skiva jeg kjøpte originalt, på cd selvfølgelig. Jeg digga mange låter på Nevermind, men back in the days fikk man prioritere hardt hvilke plater man tok seg råd til å kjøpe. Låtene fra Nevermind svirra rundt uansett, så det føltes viktigere å kjøpe In Utero.
In Utero er latin og betyr i livmoren. Det visste jeg ikke da, men coveret viser jo dette. Jeg så en masse kroppsdeler, ganske makabert, men også spennende. Denne gjennomsiktige kvinnen har vinger på ryggen. Det gir coveret et mytisk og mystisk preg, som en kontrast til den konkrete og vitenskapelig framstilte kroppen. Innsiden av coveret viser flere kule live-bilder. Noen rebelske bilder der trommer og instrumenter ligger hulter til bulder, en del av showet var å ødelegge instrumenter. En arv Nirvana tok opp etter The Who. Andre bilder viser det sjukt enkle og pønka oppsettet til Kurt. To pedaler, en boss overdrive eller turbo distortion og en som jeg antar er chorus. Ingen tuner. Pedalene går på batteri. Gutta gjør det enkelt. En eller annen dude er avbildet i kvinneklær i et badekar, nachspiel på hotellet etter gig?
Da jeg snudde cd-plata kunne jeg se bilde av flere fostre og kroppsdeler. Dette må da ha sjokkert USA på 90-tallet. Det sjokkerte i hvert en pjokk i en prestegård på Nærbø, Jæren. Området var ikke akkurat kjent for å omfavne alternativ rock på den tiden. Da jeg satte på skiva, ble jeg som nok de fleste andre, sjokkert over hvor annerledes enn Nevermind dette låt. Jeg var nok litt forberedt også. Det råe coveret talte sitt klare språk, flere andre band jeg likte hadde endret stil i starten av 90-tallet, gjerne mot et råere lydbilde. Men å gå fra å låte relativt polert og kommersielt, til dette her, det var allikevel uventa. Men jeg likte det fort.
Den første som satt seg var Rape me. Sikkert fordi riffet ligner mest på noe fra Nevermind, og fordi teksten provoserer. In Utero starter med litt treige Serve The Servants. Tenker alltid på Soundgarden når jeg hører introen. Den setter lydbildet, men har ingen åpenbare hooks. Naken vokal uten hørbar klang. Streng start.
Scentless Apprentice derimot har en trommeintro med nærmest ikonisk status. Denne låta er en brodd som skjærer inn i sjelen. En deilig distortion legger seg som et teppe rundt hjertet og nærmest beskytter mot Kurts skrik. Det blir ikke mindre strengt her, for å si det sånn.
Hitten Heart-Shaped Box har en flott intro og et typisk Nirvana refreng. Kul låt som man kan danse vimsete 90-talls dans til. Rape me følger opp. Så nå beveger vi oss mot mer rydda land. Vi kan legge bort machetene for en stund.
Frances Farmer Will Have Her Revenge On Seattle er en skikkelig kul låt. Fete kontraster og dritkul feeding på gitaren. Dette er også typisk Nirvana landskap. I miss the comfort in being sad, da er det trist…
Dumb er In Uteros Polly. Passer fint som en pause midt i plata. Her har vi også celloen ja. Kul kontrast til det nakne bandlydbildet
Very Ape, her er vi på vei mot pønka landskap. Skikkelig kult refreng. Hører hvor påvirka jeg er av dette bandet. Laget nettopp et riff som minner om dette her. Sånn er det..
Milk It viser videre vei i pønke vellinga. En lang instrumental-intro med noe ralling fra Kurt i bakgrunnen, før vi får et primalt skrik, doll steak - eat meat. Hva nå enn det betyr. Her nevnes også selvmord i teksten.
Pennyroyal Tea er en styggvakker låt. Mektig refreng med digg koring. Liker den. Vi får en fortjent pause fra pønken.
Radio Friendly Unit Shifter starter med at Kurt er effektkongen og skrur kule lyder på en chorus eller flanger pedal, sammen med mengder av distortion. Fett riff kommer, skikkelig kule trommer. Dette er eksperimentelt, rett fram, strengt og tilgjengelig på en gang. En høydare.
Tourette’s er også et ganske typisk Nirvana riff. Skikkelig kult gitarbrekk, med orientalske vibber. Vokalen er mer enn streng, så disse pausene er velkomne. En kort hissig sak.
In Utero runder av med nydelige, vakre og nakne All Apologies. Dette er en perle av en låt, og etter min mening en av Nirvanas beste. Kul vokallyd med litt kjapp slap delay. Sinéad O’Connor har gjort en nydelig cover på denne her. Sjekk den ut!
I tillegg har vi med en 10" på denne 30 års jubileums gjenutgivelsen,. Her finner vi det jeg antar er b-sider. Titler som Moist Vagina og den mye omtalte I Hate Myself and Want To Die. Ingen store musikalske høydare her, for min del, men kul å ha.
Denne plata er jo også litt vond, når man vet Kurts skjebne. Samtidig er musikk også kunst. Det er uttrykk for følelser og stemninger. Sånn må det være. Jeg er glad og stolt over å ha fått oppleve denne tiden med så mye bra musikk og visuell kunst.
Og musikken, den lever!
/Sindre
English
Now that I have distanced myself from the music of the 80s, I can appreciate the production. Often characterized by pompous drums and soulless synths. Reverb on absolutely everything. 1989 was also one of my favorite bands at their most pompous. U2 was out on the Lovetown tour, together with BB King. Good atmosphere for sure, but boring. When they retired to dream it all up again, exciting things happened in the world of rock.
Suddenly, albums began to appear with a raw and naked sound. During 91 and 92, Metallica, Red Hot Cilli Peppers, U2, Talk Talk, Pearl Jam, Rage Against The Machine, Alice In Chains, Smashing Pumpkins and The Cure released groundbreaking records. To mention a few. As I understood it then, it was a turn towards a harder expression for many bands. Not only that, but also a production that sounded less, yes, produced. I found this very refreshing. The records sounded more like the bands sounded live. I've always liked live records, often better than studio versions.
Bleach
Nirvana's first record, Bleach, came out in 1989. I heard it at a friend's house when it came out. His older brother had bought Bleach and Smashing Pumpkins Siamese Dream. I didn't understand anything of Bleach, but immediately fell for the songs and the sound on Siamese Dream. When I have now, after many, many years, bought Bleach on vinyl, in an exclusive edition with this and that and almost Cobain's sweat rubbed into the cover, I realize that I have been banging to live versions of several of these songs for many years.
Bleach opens with Blew. I had also heard School and Negative Creap before. All three of these can be found on Nirvana's live album From The Muddy Banks of the Wishkah. School became an immediate favorite for me. A shitty guitar riff opens, before drums and bass kick in. I note that the studio version does not sound bad at all, although I prefer Dave Grohl on drums. Here Chad Channing and Dale Crover play drums. Otherwise, we find About a Girl in an absolutely beautiful version on Nirvana's Unplugged album.
There is something narrative in the sound on Bleach. It tells about a band that has played a lot live, that is on the way, that is starting to write really good songs and that has a vocalist with soul. Steady drums are important for the songs to sound pleasant. Chad and Dale are almost there, but not quite. Krist Novoselic is there. Kurt is Kurt.
Nevermind
It took years before I could enjoy Nevermind again. I didn't buy the record when it came out. There was too much other interesting music to buy on expensive CD, plus it was played everywhere anyway. I probably wasn't ready for this rawness either. Song named Territorial Pissings and the raw intro on Breed scared me. It took a few more years before I could appreciate this kind of raw rock.
In 2024 with fresh vinyl in the lap, the situation is different. Thousands of hours have been spent listening to, writing and playing rock. The ears have become used to this by now. But, already in 1994 Motorpsycho cured this issue quite well. With A Shrug & a Fistfull from Timoty's Monster and a very tight youth club concert, Motorpsycho managed to trick me into musical labyrinths, where finding the gold offers resistance. It is this resistance, perhaps the contrast, that makes it so incredibly exciting when you first find what is so infinitely beautiful. Listen to Kill Some Day and Wearing yr Smell from the same record.
Enough about Motorpsycho and on to Nevermind. No fancy smancy edition here. Simple and straightforward edition without fold-out, gatefold. But the music, it's fresh and nice. The production still sounds fat. You are reminded of how much a good mix has to say. Cobain sings raw and melodious, the bass hums even more and the drums, yes they are taken over by our man Dave Grohl. What a blow, so right to get this on vinyl. So right to play this loud in a big room.
The thing about vinyl for me now is partly that I like the sound, partly that I like cover art in large format. But it is also a way of prioritizing listening, and that listening and focus will improve with a little resistance. I'm probably not going to listen to Nevermind or Bleach much, but my God it's going to be great when they're brought up.
It is difficult to single out songs on Nevermind. All is great or very good. Smells Like Teen Spirit, Come As You Are and Polly are a bit boring. It's possible it's because I've heard them too much, or maybe there's too little resistance.
In Utero
Me and Frode, who play drums in SVIIR, listened to this last winter. Neither of us had heard In Utero for a long time, and we were both blown away by how raw it sounds. We had completely forgotten about that. This is the only Nirvana record I bought originally, on CD of course. I dug a lot of songs on Nevermind, but back in the days you had to prioritize hard which records you could afford to buy. The songs from Nevermind were swirling around anyway, so it felt more important to buy In Utero.
In Utero is Latin and means in the womb. I didn't know that at the time, but the cover shows this. I saw a lot of body parts, quite macabre but also exciting. This transparent woman has wings on her back. It gives the cover a mythical and mysterious feel, as a contrast to the concrete and scientifically produced body. The inside of the cover shows several cool live images. Some rebellious images where drums and instruments are left to rumble, part of the show was to destroy instruments. A legacy Nirvana took up after The Who. Other photos show Kurt's insanely simple and stylish set-up. Two pedals, a boss overdrive or turbo distortion and one which I assume is chorus. No tuner. The pedals run on batteries. Easy and tidy. Some dude is pictured in women's clothes in a bathtub, nachspiel in the hotel after the gig?
When I turned the CD over, I could see pictures of several fetuses and body parts. This must have shocked the USA in the 90s. It shocked a toddler in a rectory in Nærbø, Jæren. The area wasn't exactly known for embracing alternative rock at the time. When I put the disc on, I was, like probably most others, shocked by how different this sound is from Nevermind. I was probably a bit prepared too. The raw cover spoke for itself, several other bands I liked had changed their style at the beginning of the 90s, preferably towards a rawer sound. But to go from sounding relatively polished and commercial, to this, it still was unexpected. But I quickly embraced it.
The first to sit was Rape me. Probably because the riff is most similar to something from Nevermind, and because the lyrics are provocative. In Utero starts with the slightly sluggish Serve The Servants. I always think of Soundgarden when I hear this intro. It sets the tone, but has no obvious hooks. Bare vocals with no audible sound. Strict start.
Scentless Apprentice, on the other hand, has a drum intro with almost iconic status. This is a sting that cuts into the soul. A delicious distortion lays down like a blanket around the heart and almost protects against Kurt's screams. It will not be less strict here, so to speak.
The hit Heart-Shaped Box has a great intro and a typical Nirvana chorus. Cool song that you can dance crazy 90s dance to. Rape me follows up. So now we are moving towards more cleared land. We can put the machetes away for a while.
Frances Farmer Will Have Her Revenge On Seattle is a really cool song. Cool contrasts and cool feeding on the guitar. This is also a typical Nirvana landscape. I miss the comfort in being sad, then it's sad...
Dumb is In Utero's Polly. Fits nicely as a break in the middle of the record. Here we also have the cello. Cool contrast to the bare band sound image
Very Ape, we are on our way to punk landscape. Really cool chorus. I hear how influenced I am by this band. Just made a riff reminiscent of this. That's how it is..
Milk It continues to show the way into punk. A long instrumental intro with some rumbling from Kurt in the background, before we get a primal scream, doll steak - eat meat. Whatever that means. Here suicide is also mentioned in the lyrics.
Pennyroyal Tea is an ugly and beautiful song. Powerful chorus with strong chorus. Like it. We get a well-deserved break from the hustle and bustle.
Radio Friendly Unit Shifter starts with Kurt being the effects king and turning cool sounds on a chorus or flanger pedal, along with loads of distortion. Fat riffs are coming, really cool drums. This is experimental, straight forward, rigorous and accessible all at once. A highlight.
Tourette's is also a fairly typical Nirvana riff. Really cool guitar break, with oriental vibes. The vocals are more than strict, so these pauses are welcome. A short hot case.
In Utero rounds off with gorgeous, beautiful and naked All Apologies. This is a gem of a song, and in my opinion one of Nirvana's best. Cool vocal sound with a quick slap delay. Sinéad O'Connor has done a lovely cover of this one. Check it out!
In addition, we have a 10" on this 30 year anniversary reissue. Here we find what I assume are b-sides. Titles such as Moist Vagina and the much talked about I Hate Myself and Want To Die. No great musical highlights here, for my part, but cool to have.
This record is also a bit painful, when you know Kurt's fate. At the same time, music is also art. It is an expression of feelings and moods. That's how it has to be. I am happy and proud to have been able to experience this time with so much good music and visual art.
And the music, it lives!
/Sindre
Meld deg gjerne på e-postlista for å få nyhetsbrev og eksklusivt bonusmateriale fra mine skrive- og musikkprosjekter.
HØR LIDELSE LIVE ACOUSTIC
Feel free to sign up for the email list to receive newsletters and exclusive bonus material from my writing and music projects.
LISTEN TO LIDELSE(SUFFERING) LIVE ACOUSTIC
Du kan når som helst melde deg av lista/You may unsubscribe at any time